Jeg husker han godt,jeg. Han var alltid en liten og passelig sjenert gutt tilbake på grunnskolen. Han hadde lyst hår, var liten i høyde og likte godt å fortelle tørre historier på bussen. Latteren hans var alltid til å kjenne igjen fordi han lo godt av sine egne historier. Av meg ble han karakterisert som en av de jeg ikke traktet etter å henge med, og jeg unngikk i grunnen å sitte så nært med han i bussen siden jeg alltid måtte late som jo lo av historiene. Etter grunnskolen så jeg han egentlig ikke så ofte, og han forsvant fra bygda.
Så var det dagen i går. Da møtte jeg denne fyren igjen. Med noen kompiser. På storfylla.
-Eg har aldri blitt så fascinert av noken som deg!
Det sier kompisen, og jeg ser på han og lurer på når han skal begynne å le. Jeg og søstern kikker på hverandre, og spørr han om han mente det, og i grunnen hvorfor, for her var det noe vi hadde gått glipp av.
Ja, han mente det han. Vi ler litt for oss selv, og lurer på hva som har hendt. Han er nå en av de kule. Den kule i gjengen. Han er blitt fet.
Det viser bare at det er godt å komme seg vekk fra bygda.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar