Min gamle dame

Jeg spaserer inn med lille pia på armen, og spørr etter den gamle damen. Damen peker i retningen og der sikter jeg meg inn på en liten dame som sitter i en rød stol. Jeg kjente henne nesten ikke igjen med det grå håret sitt og det slitne fjeset. Jeg undrer meg over når hun har blitt så gammel. Hun ser på meg og jeg sier hei. Hun lurer på om jeg ikke er på arbeid nå. Nei, sier jeg, og forteller henne at jeg har med oldebarnet hennes. Hun smiler til pia og spør hva han skal hete. Jeg sier det er ei jente og sier navnet hennes og spør om hun husker. Hun nikker på hodet og sier at det er klart hun gjør. Hun prøver å snakke litt med oldebarnet sitt også spørr hun meg om jeg tror bane blir å gråte når hun drar. Jeg undrer meg over hvor hun har tenkt seg hen, og spør henne:
"Hvor skal du dra?"
Hun ser på meg og sier: "På arbeid. Jeg bruker jo å dra på arbeid." Jeg blir brått litt usikker, men svarer henne så godt jeg kan. At jeg kanskje tror bane vil gråte.
Vi snakker litt løst og fast, og jeg kikker på henne, og lurer på når det egentlig var hun fikk så grått hår og når hun ble så liten, hun har nemlig krympet.
Hun spør meg om jeg har sett Rudolf i det siste. Jeg rister forsiktig på hodet,og prøver varsomt å minne henne på at han ikke finnes mer, at han gikk bort for mange år siden.
Hun ser bare på meg og sier ikke noe mer.