En sånn date

Før jul datet jeg en mann. Når vi føst møttes fløy tiden og vi var ekstremt komfortable i hverandres selskap. Vi kysset. Vi slappet av og kunne ikke tenke oss noe annet sted å være i øyeblikket. Vi forsto ikke annet enn å sitte tett inntil hverandre mens han strøk meg over håret og smilte. ”Du er søt”, sa han. Og jeg smilte.

Men noe fyrverkeri var det ikke. Sikkert ikke for noen av oss. Det var ingen store, flagrende sommerfugler i magen. Ikke én gang. Selv ikke da han sa at han savnet meg. Likevel likte vi å være sammen, og vi sto omslynget hverandre og vi klemte hardt.

Så skjedde det noe. Jeg vet ikke hva. Han ble borte, og jeg tenkte at det sikkert var greit. Jeg savnet selskapet hans og tenkte at han var en dust.

Så var han tilbake igjen etter en tid. Så jeg bestemte meg for å gi han en siste sjanse. Jeg savnet som sagt hans selskap. Vi møttes igjen, og jeg bestemte meg for å følge nøye med på han. Noe måtte han si eller gjøre som fikk meg til å gå. Vi klemte hverandre hardt atter en gang, og jeg tenkte at det var fint med litt nærhet.

Ingen sommerfugler. Hvor ble det av sommerfuglene egentlig? Rakettene? Føttene som ikke skulle stå på jorda?

Sommerfuglene kom ikke, men vi fortsatte å møtes. Det gledet meg hver gang jeg fikk en sms med gledelig innhold. Selv om han fortsatt ikke ga meg sommerfugler.

Det var fine dager. Fine dager med nærhet, latter, middager, filmkvelder i armkroken, varme kyss og gode klemmer. Helt til han ble bort igjen.

”Det er noe som ikke stemmer...” sa han, og jeg lot som at jeg ikke forstod. ”Hva er det som ikke stemmer?”
Han svarte at han ikke visste. Men jeg visste godt hva han mente.

Jeg leste i en blogg at når man blir kjent med et menneske kan man også se hvordan ting vil ende. Og det stemmer i dette tilfellet. Det begynte følelsesløst, udramatisk og greit, og det sluttet følelsesløst, udramatisk og greit.