Jeg ble nesten dødssyk...

Etter mitt forrige innlegg har jeg vært bortreist fra denne verden. Kroppen min ble virkelig innvadert av bassiller fra en hemmelig planet, og jeg har syntes veldig synd på meg selv.
Det gikk så langt at jeg lå i sengen min og småhulket etter mamma hvis d gjorde ekstra ont.
Jeg har hatt vondt i hver eneste muskel i kroppen, hodepine, feber og ikke minst svært sår hals. Fikk rett og slett problemer med å spise til tider, og innimellom har det svidd så mye at jeg måtte spytte i vasken. Forstår ikke hvorfor man produserer så jævli mye spytt!

I ettermiddag da jeg kom hjem ble det så ille at jeg dro til legevakten. Jeg klarte så vidt bevege på hodet uten at halsen gjorde vondt,og ikke klarte jeg svelge en dråpe spytt uten at jeg ville gråte. Jeg ble møtt av en gammel, inntørket kvinnelig lege, og ble med en gang svært så skeptisk til saken. Heldigvis var det ikke liv og død dette gjaldt. Så det visste seg at streptokokker har overtatt halsen min, og jeg har halsbetennelse. Det var i grunnen en lettelse, for nå har jeg fått medisin og håper virkelig at det verste er over til i morgen!

Ja, nå ble dette et litt sutrete innlegg, men jeg vil at alle skal være klar over hvor ille jeg har hatt det, og hvor grusomt det er å være syk uten at noen er der og passer på deg. Jeg har virkelig savnet mamman min disse dagene, og har tilgitt henne for at hun maser på at jeg må bruke både stillongs&bestemortruser før gradestokken nærmer seg 10 varmegrader.

Dette sier jeg hver gang jeg har vært kjempesyk: Jeg skal aldri,aldri mer klage over noen ting lenger. For ingenting er så ille som å ha skikkelig vondt i kroppen sin! Minn meg på dette hvis jeg skulle begynne å sutre over å stå opp tidlig om morgenen, måtte skrive en oppgave eller få en flis i fingeren. Det er langt i fra så ille som en tror!