16.mars 2004

Jeg er 17,5 år og sitter på skolebenken ved siden av Kine. Foran i klasserommet står Ann-Helen, min daværende norsk- og samfunnslærer. Denne timen har vi samfunnslære, og hun står der mens hun plaprer noe om noe viktig. Jeg får en melding på telefonen min, og ser at den er fra mamma. Jippi, tenker jeg, hva er det nå hun skal spørre om... Men i meldingen står det noe helt annet enn jeg hadde tenkt: " Nå er fødselen igang." Jeg blir helt i ekstase og hvisker dette til Kine. Resten av timen går, og det eneste jeg tenker på er at Stine ligger på føden, mens jeg sitter på skolen. Hele dagen går jeg rundt i en egen boble, og får ikke særlig mye mer ut av skoletiden. Jeg sjekker telefonen hvert minutt, men ingenting hører jeg.

Så er det middag hjemme, og en evig lang ettermiddag står foran oss. Vi hører ingenting fra verken Stine elle Knut, noe som forsåvidt ikke er så veldig merkelig. Kvelden nærmer seg med små,små skritt, mens jeg og Elena finner ut av vi bare er nødt til å legge oss så trøtte som vi er. Denne kvelden legger vi oss på samme rom. Vi sover da vår far kommer inn på rommet, klokken er like over elleve, og han sier at nå er det hele over. Vi lurer på hva det ble, og han sier en gutt! Vi tror ikke våre egne ører. Da pappa forlater rommet jubler vi og er veldig glade

for at vi endelig har fått en gutt i familien.

Han la seg som fireåring, og sto opp som femåring.

En herlig gutt, til tross for at han ville stå opp kvart over fire i morges.....