26 mil all by my self

Endelig klarte æ å besteme mæ. Æ tok faktisk den store avgjørelsen om at æ skulle dra heim t Evenesmark denna dagen. Æ pakka snippveska, og heiv mæ i bilen. Da va det ingen vei tbake. Da æ kjørte gjennom byen og så alle menneskan som vandra rundt, da kjente æ at æ angra litt allerede. Æ tenkte på kor deilig det hadde vært å gått i byen i mårra,lørdags formiddag, og bare kjenne etter kor herlig Tromsø e på en lørdag. Likevel fant æ ut at æ bare skulle kjøre på. KJØR heim,sa æ t mæ sjøl. Og æ kjørte.. og kjørte... og bortigjennom dalan så tenkte æ fortsatt på kor lite løst æ hadde te å kjøre den seksogtyve mil lange veien heim, i tillegg heilt aleina. Æ hørte litt på cd, og sang så høyt at vinduan klirra, mest førr å prøve å underholde mæ sjøl. Etterkvært som radiosignalan bære blei dårliar og dårliar, blei æ meir og meir irritert,og da va angeren størst. Koffer i guds navn hadde æ egentlig starta på turen heim? Da radiosignalan virkelig takka førr sæ, midt på innlandet, og æ kun fikk inn P1, norges verste radiokanal, da ville æ mest bare skrike høyt, og snu på flekken. Men æ va standaftig,og skulle heim nu når æ først hadde kommet så langt. Den ensomme,lange og evigvaranes turen fortsatte og etterkvært fikk æ inn sameradioen. Æ hørte på sameradioen de siste seks milan, og æ forsto faktisk særdeles lite av ka som blei sagt, men æ skulle høre på den. Nok va nok. De spælte faktisk nåkka musikk som gikk an å høre på...

Da æ passerte "Evenes Kommune" skiltet kjente æ at æ bynte å glede mæ te å komme heim. Æ passerte Snubba,Bogen, Osvanne og Evenesmark krysse, og æ det bynte virkelig å bruse innvendig. Æ va så spent. Æ va så spent på korsn velkomst æ ville få da æ ikke hadde sagt fra at æ faktisk kom heim. Da bilen entra Finnhaugen, og æ kunne se de to flotte husan på Fedreheimen, så blei æ så glad. Så glad førr å ha overlevd den eviglange bilturen, så glad førr at det nu va slutt på ensomheten og så glad førr å endelig være heime!
Æ kunne ikke komme mæ fort nok ut av bilen, æ heiv sekken på ryggen og bynte å småspringe inn. Da æ kom inn satt gullongan å lekte på golvet, og æ blei møtt med smil så store som sola. Og når du får høre sånt som :"Æ syns det va så fint at du kom hjem,tante Li.." Kæm som da kan angre på at man tok den lange kjøreturen...?

Etter mange tima med tantekos så kjenne æ ingen anger i det heile tatt på at æ ikke blei igjen.
Æ har diska opp med herlige vaffelkake, æ har sett på "skal vi danse" og æ har prata tull og mannsjit med søstern!

I mårra kan du forvente dæ et herlig innlegg her i bloggen. Førr da e d bondeidyll her på Fedreheim Gård. Potetopptakinga står førr tur, og æ sitere Adrian: "Å neei, ikke nu igjen!" Ja, du kan tru at den setninga virke kjent, men æ.. Nei, æ har ikke tenkt å si den setninga i år! :)