"Det e bære sånn det e...."

Dagen i dag, en helt vanlig søndag, blei tilbrakt litt utenom det vanlige. Vi kledde på oss og satte kurs mot Evenes Kirke, rett å slett for å få oss litt åndelig påfyll. Æ vil ikke akkurat påstå at æ e den person som e oftest sett i kirka på søndagan, og de gangan æ faktisk går i kirka e d faktisk en grunn. Forrige gang æ va der va d Mariell sin barndåp, og denna gang (ja,førr du trudde vel ikke æ va der bære førr å være der..?) så va d Adrian som skulle få kirkeboka.
Da vi kom i kirka tenkte æ at æ skulle være ei bra tante førr Adrian, så æ satte i gang med å peike bort på altertavla kor æ forklarte at der va han Jesus som voksen. Æ må jo si at æ har et ganske svevanes forhold t Gud, Jesus,kirke og "sånne" ting, og e vel ikke heeilt den person som trur på sånne her ting, så det e jo litt merkelig å skal sitte å snakke om Jesus te en gutt på 4 år...
Medt i selve gudstjenesten forsvinn 4-åringen ut døra, og æ bynne å undre over kor han hadde tenkt sæ hen, så æ spaserte så pent ut førr å se. Da fant æ han...Springanes mellom diverse gravstøtte og æ tenkte : "kjære gud, ikke se detta her..." Og æ la selvfølgelig på sprang, og plutselig tok æ t vett førr æ har jo lært at man ikke ska springe på kirkegården.. Man kunne jo vekke de døde, eller ka d va slags forklaringe man fikk på det.. Æ fikk huka tak i gutten, og tenkte at det va jo egentlig en ganske kjedelig gudstjeneste så vi drøya litt. Tok oss en liten runde på kirkegården og gikk bort te vårres gravsteina. Der forklarte æ at min bestemor og bestefar lå, og at når man døde så måtte man ha en sånn gravstein... 4-åringen lurte på koffer man måtte ha det, og æ sa at det va vel førr at man skulle huske den person og kor den blei begravd.. Æ trur ikke han brydde sæ så veldig mye for det virka som at det han va mest opptatt av va å klatre på den her fine gravstein vårres (nåkka som æ selvfølgelig sa IKKE va lov, og at da kunne presten bli sint..) Vi bynte å gå tbake t kirka da det store selvølgelig skjer! 4-åringen utbryt plutseli: "Æ må TISSE!!" Å herregud,tenkte æ, ka i guds navn gjør æ nu? Når en 4-åring må tisse, så må han egentlig tisse med en gang. Ikke vente t vi har gådd og gådd og gådd førr å finne ett dass.. Så, da bretta vi ned buksen ved kirkegårdsgjerde... Æ speida mæ rundt i frykt førr at nån skulle se at vi pissa på selve kirkegården. Og brått ser æ et gammelt ektepar komme i vårres retning... Æ kjente æ fikk litt småpanikk, og da gutten va ferdig røkka æ trusen og buksa i full fart opp, og da fikk æ selvfølgelig litt problema. (Arbeide ikke så bra under stress) Det gamle ekteparet e akkurat på tur og passere oss. Æ ser opp på dem med verdens skeiveste smil, og æ har allerede tenkt ut ka æ skal sei.. "Hei", sir den gamle mann... Æ sir forsiktig hei tbake og sir litt flirfullt: "Vi fikk et nødstilfelle,vi" Den gamle mann glise litt forsiktig og spasere i sitt tempo forbi oss. Panikken i mæ slapp taket, og æ prisa mæ evig lykkelig førr at det ikkje va et riktig konservativt, kanskje lestadiansk, ektepar som hadde fått me sæ seansen vårres.

Vi går tebake te kirka og æ forklare te Adrian at på kirkegården må vi ikke leke, springe eller rope. Det føltes smart ut å si det, der og da.. Men da gutten kom med oppfølgingsspørsmål, som :"koffer det??", blei man kanskje satt litt i bås.. Æ tenkte med en gang på årsaken tel koffer det egentlig e sånn på kirkegårda. Man kunne jo vekke alle de døde vess man sprang og herja her. Også ville Gud og Jesus bli sint på oss... Det va nu sånne ting æ hørte når æ mindre...
Det ville kanskje skremme vette av en liten stor 4-åringen å høre sånt, så svaret blei etter at æ hadde tenkt på at "Det enkle er ofte det beste" : "Nei,d e bare sånn det e på kirkegården"

Ja,e d ikkje bære sånn det e?